Dette er eit tilsvar til ein kommentar i Bergens Tidende, slik det vart skrive før debattredaksjonen forlangde at eg skulle korte det ned.

I BT den 18. januar kan en lese om Modalen kommunes planer om å bygge et nytt kommunehus til 44 millioner kr. De fleste som har besøkt det nåværende kommunehuset i Modalen vil nok se på planene med stor forståelse – kommunen har ikke akurat flottet seg med administrasjonsbygg. Avisens journalister har også snakket med ordføreren i kommunen, som har gjort det klart at dette ikke bare skal være et administrasjonsbygg, men også ha andre funksjoner.

BT  har også hatt kontakt med Kommunal- og moderniseringsdepartementet og med Fylskesmannen i Hordaland, og begge steder har de fått  samme melding : Det er ikke grunnlag for å hevde at kommunene investerer i forhold til en framtidig sammenslåingsprosess.

Likevel presterer kommentator Mathias Fischer i samme utgave av avisen å karakterisere planene som et utslag av lokalpolitikeres egoisme, og bruke dette som et argument for større grad av utjevning mellom kommunene.

La oss ta dette med egoisme først : Fischer kan nok ha rett i sin påstand om at veien inn i lokalpolitikken går via  egeninteresse. Det er helt legitimt – Byluftlisten i Bergen kan stå som et flott eksempel. Da er ikke hjemmeadressen til kommunestyrereresentantene uten interesse – jfr. artikkel i BA 10.11.2014. Dette vil trolig også gjelde i nysammenslåtte kommuner.

Modølene er naboer med eksingedølene, som i 2007 ønsket å bli løsrevet fra Vaksdal kommune og slått sammen med Modalen. En artikkel i BT den 3.12.2007 belyser hvorfor Eksingedalen bygdaråd ønsket dette. Stikkordet er fordeling av goder. Dagens næringsliv publiserte den 13.04.2014 en artikkel om fordelingsproblematikken, med nettopp Eksingedalen og Modalen som eksempel.

I en stor kommune der mesteparten av befolkningen er konsentrert i en del av kommunen må en regne med at den politiske sammensetning av kommunestyret vil avspeile dette, og at de politiske prioriteringene som gjøres der, vil prioritere de manges behov. Det gir mørke utsikter for de få som blir boende i utkanten av en storkommune. Dagens politikere i Modalen har et ansvar for å tenke på modølenes situasjon i årene som kommer.

Så litt om utjevning av godene. Mathias Fischer har rett i at de kunne vært bedre fordelt. En mulig løsning på dette kan være å innføre en minstestandard på tjenester. Men hvilke goder skal vi ta med?

Standard og pris på barnehagetilbud?
Lærertetthet i skolene?
Tilgang til tannlegetjenester?
Tilgang til rimelig offentlig kommunikasjon?
Kulturtilbud?
Responstid for nødetater?

Og vil de som bor i sentrale strøk akseptere at deres egne tilbud innen et tjenesteområde ble bygget ned for at «de ute i provinsen» skulle få et tilnærmelsesvis like bra tilbud som dem selv? Jeg husker en dokumentar på NRK om byggingen av Operahuset i Bjørvika. Den avsluttet med en flott panoramascene over Oslo havn med Operahuset som et lysende midtpunkt. På andre siden av bukta lå kulturbåten «Innvik» i opplag.

 

Fordelingsproblematikk – hvordan dele smart ?