Det hender eg kan glede meg over å ha oppdaga noko nytt. Len Pennie er ein ung skotsk poet som eg tilfeldigvis støtte på i dag, ved at ein liten filmsnutt der ho les eit eige dikt, dukka opp på Facebook.
For meg vart dette ei intens og god oppleving. Det denne unge dama ( fødd i 2001 ) set ord på, er kjensler eg som ein eldre mann som lever i eit langt og lukkeleg ekteskap, kjenner sterkt på. Eg skulle ynskje det var eg som hadde kunna ordlegge meg slik som dette. Og eg er svært takksam for at dette diktet kryssa vegen min.
Eg trur det er eit dikt som fleire enn eg vil setje pris på. Eg har difor skrive ned diktet, og publisert det her. Og til den som les heile diktet til endes, vankar det ein liten ekstrapremie: Nedst på sida kan ein høyre og sjå Len Pennie sjølv lese det.
The Vow
I’m beginning to think you were made just for me
I’m in awe of how lucky one person can be
To be loved through each compromise, question or qualm
To be sheltered from storm and enshrined in the calm
To be held not like glass but the end of a deal
Not to be made to hurt but encouraged to heal.
Never begged for forgiveness, but asked for permission.
And in place of excuses be offered contrition.
So patient, consistent, constructive and good.
Seeking not to cause conflict but be understood
By the person I know knows me inside and out
Who can calm any storm and assuage any doubt
Who’s not caused but will wipe every tear on my face,
Gives instead of cold shoulders, a warming embrace
In each other we found it, that thing that we crave,
May it burn like desire and break like a wave,
Lapping shores of the oceans I travel to find.
Just to love you for longer, be loved back in kind.
I promise to hold you through sickness and health,
Rich or poor, I am sure, in your arms I found wealth.
I will love you as long as this spirit draws breath.
And much longer.
For this kind of love knows no death.
I am yours for as long as you’d like to be mine.
If you ask me I’m certain,
Forever
That’s fine.