«Griseprinsippet,» seier bror min, «er prinsippet om at den grisen som hyler høgast, også vil syne seg å vere den feitaste.» Eg er ikkje svinerøktar, så eg veit ikkje om det stemmer. Men eg har registrert at einskilde personar (eller i grunnen ganske mange) ser ut til å leve i den misoppfatninga at berre dei skrik høgt nok, og lenge nok, så vil dei til slutt få rett. Eg kunne ha henta fram ein del trøysteslause døme på denslags demagogiske krumspring på sosiale medier, men let det vere i denne omgangen.
Og så er det dei som når dei går tom for skyts i form av argument for det dei måtte meine og tru, ladar sine verbale kanoner med mindre flatterande omtalar av meiningsmotstandarane sine, og fyrer laus med slike. Som om det skulle hjelpe….
«Store ord og feitt flesk sit ikkje fast i halsen», heiter det i eit gamalt munnhell. Så er det gjerne slik at den grisen som hylar høgast, vert den grisen med mest flesk. Men folk som kan hende er litt nøye med kva dei set til livs, skjer gjerne vekk flesket og let det liggje att på tallerkenen. Dermed er det ikkje sikkert at dette flesket var så matnyttig likevel.
Eg har tenkt ein god del på griseprinsippet i det siste, og tidvis kome med ein kommentar eller to når eg synest argumentasjonen folk kjem med, er i overkant høglytt og tunn, eller når dei tek til å setje negative merkelappar på desse som vågar å opponere mot dei. Og det kan sjå ut som at eg ikkje er den einaste som mislikar når folk tek mannen i staden for ballen:
I løpet av berre nokre få dagar har det dukka opp tre tekstar med tre heilt ulike opphavspersonar, som alle på kvar sitt vis og ut frå sitt perspektiv tek opp korleis vi oppfører oss i det offentlege ordskiftet. Eg har teke meg den fridomen å samle desse, og å attgi dei nedunder.
Dei to fyrste er tekne direkte frå Facebooksida mi, medan den siste låg der ein peikar til på Facebooksida mi. Dette er ein engelskspråkleg artikkel, som eg berre har køyrt gjennom Google translate og fått omsett til (eit tolleg bra ) norsk. Nemnet på opphavsmennene er attgitt under kvar artikkel – og til den siste artikkelen har eg lagt ut ein peikar til den opphavlege engelskpråklege artikkelen.
Eg må medgi at dette vart mykje tekst. Men eg trur at innhaldet i desse artiklane vil gjere det verdt bryet.
Religion er ei rar greie. Ein ven la nett ut ein avisartikkel som handla om overgangen frå karismatisk kristendom til ortodoks tru. Diverre var artikkelen bak betalingsmur. Eg skulle ynskja det gjekk an å betala eit par kroner for å få tilgang på ein og annan artikkel. Aviser er så pass kostbare saker at ein pensjonist korkje har råd eller tid til alle avisene han kunne ha lyst på. Nok om det.
Tråden under innlegget vart etter kvart litt av eit studium. Nokre hadde fått det for seg at den katolske kyrkja var Babylons skjøge. Dette vart det argumentert hardt for, både med referanse til Bibelen og massiv fordømmelse. Men artikkelen handla ikkje om den kyrkja.
For det første: Det er ingen ting i Bibelen som peikar på den katolske kyrkja i så måte.
Debattanten hadde vondt for å tru det, og pøste på, først og fremst med angrep på min person. Så drog han fram ei rekke andre saker han rekna med litt usemje. Det kunne blitt oppskrifta på ein både dum og vidløftig greie.
Eg fattar ikkje kvifor nokre kombinerer kristennamnet med å vera kranglefantar på vegne av eigne forestillingar. Det viser seg nokså fort at den teologiske innsikten er kompatibel med ei gjenkjenneleg frikyrkje. Ein referanse til Daniels bok plasserer flokken svært presist. Denne flokken mislikar den katolske kyrkja intenst. Dei er ikkje åleine.
For meg vert dette heilt feil. Eg har mine tankar om tru og religion. Av og til seier eg noko om det. Eg ventar respekt, og kanskje nokre spørsmål. Det er eit fint utgangspunkt for samtale om viktige ting. Me er forskjellige, og tenkjer ulikt, også om viktige ting. Ein god samtale krev respekt for kvarandre. Når eg vert skulda for ikkje å ta Bibel og religion på alvor, er samtalen på feil spor. Min person er ikkje interessant. Det er saka me snakkar om.
Dette gjeld ikkje berre religion. Det kan vera like ille når me diskuterer politikk og store spørsmål i samfunnet. Sidan er eg nokså konsekvent i opposisjon til diverse vedtekne sanningar, er ofte løysinga å plassera karikerte synspunkt på meg, ting eg absolutt ikkje deler.
Som eg skreiv her om dagen, det gjaldt krigen i Ukraina og kvifor eg ikkje kritiserte Russland. Då måtte eg nødvendigvis vera Putin-venn. Eg er ikkje det. Eg ser ikkje poenget med å skriva om det same som alle andre. Det kan folk finna i main stream media. Det er viktigare, og meir interessant å ta fatt på ting som få eller ingen har tenkt på. Derfor likar eg debatt. Meiningar. At folk tenker.
Sjølve poenget er at det er legitimt å vera skeptisk til teologien, utan å vera nedlatande mot dei truande. Det handlar om å respektera andre sitt syn, og kanskje koma i posisjon til dialog. Samtale.
Svein Grødaland
Litt skummelt å begi meg utpå diskusjon her, men jeg synes dette er altfor viktig til at jeg kan ta meg råd å ikke prøve. Det jeg ønsker å ta opp er hvordan vi reagerer på det vi er uenig i, hvordan vi ordlegger oss i diskusjoner og hvordan vi kan best mulig tolke forskere og forskningen de henviser til.
Jeg kan starte med å si at jeg er dypt enig i budskapet til gruppen og er både glad og lettet over at det er såpass mye engasjement for saken. Jeg synes også at Siri styrer bevegelsen/oppropet veldig godt og leder det godt videre fra det ene steget til det andre. Kudos til henne og alle som bidrar til dette!
Samtidig er jeg veldig uenig i mye av det som sies i gruppen, hvordan mange tolker artikler og forskere, og mest av alt er jeg uenig i ordleggingen og avfeiingen av de med andre synspunkt enn ens egne.
Grunnen til at jeg tar dette opp er at jeg tror at mesteparten av momentumet per i dag kommer fra folk som allerede tenker det samme. Før eller siden må vi kunne overtale de som enten ikke ser det store problemet med skjermbruk, eller som kanskje til og med tenker at vi tar helt feil. Og jeg kjenner litt på det at når jeg som i utgangspunktet er positiv til oppropet og synes det er så viktig, ender opp med å tidvis føle meg utilpass i gruppen fordi jeg er såpass uenig i retorikk eller virkelighetsoppfatning, stiller jeg spørsmål ved til hvilken grad man klarer å nå de som er uenige.
For det er viktig å nå så mange som mulig! Jo sterkere argumentasjon vi kan utforme sammen i denne gruppen, jo sterkere utruster vi oss og hverandre til å møte foreldregrupper, skoler, barnehager osv., og overtale til endringer som er til det beste for barna våre.
Det jeg håper vi alle kan hjelpe hverandre til da, er å være sterke i kamp, men kalde i hodet. Det er veldig lett å bli engasjert i denne saken, og kanskje desto lettere å bli provosert. Og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg synes det er absurd at folk pjåter en mobil fremfor barnet sitt når de får vaksine, fremfor å gi dem trøst. Og jeg så på med vantro i sommer da en forelder gikk med hodet ned i mobilen flere hundre meter, mens barnet satt overlatt til seg selv i vognen foreldren trillet på. Men jeg tror likevel at begge parter er glade i sine barn og ønsker dem vel. Det handler om å ta dem på alvor og legge frem gode argumenter for hvorfor det er så viktig å endre hvordan ting gjøres.
Jeg er ikke den skarpeste skjeien i skapet, akkurat. Og jeg har tatt feil langt flere ganger enn jeg har hatt rett, føles det som. Men likevel er det tre ganger jeg ble satt på plass som har utpreget seg i livet mitt. Og alle tre gangene hadde tre hovedfaktorer:
- Den som satte meg på plass var velinformert og la frem informasjonen på en god måte.
- Den som satte meg på plass var saklig.
- Viktigst av alt – den som satte meg på plass tok meg på alvor. De lyttet virkelig på det jeg hadde å si og de møtte meg og mine meninger som et likeverdig menneske.
Det jeg savner å se mer av, er at vi kan våge mer å nyansere våre synspunkt. Og i det ligger et viktig punkt – våge å ta litt feil. Jeg synes kjernen i saken vår er bunnsolid. Grundig støttet av forskning og erfaringer. Samtidig synes jeg at man bør kunne lytte til f.eks. forskere som snakker om at hvor mye tid man bruker på skjerm ikke er det viktigste (et punkt jeg føler går igjen hos mange, så hvis noen føler seg singlet ut så er du altså ikke det). Jeg har til gode å høre en forsker si «mye skjermtid er flott», men heller at budskapet er «det er andre ting som er mest avgjørende». Altså, for å sette det på spissen – det er bedre å se mye på skjerm, enn at pappa denger gutten sin. Hvis pappa er snill og god, kan man tåle en del skjerm. Muligens ikke det beste eksempelet eller formuleringen, men likevel – jeg føler hvert fall at så fort man leser noe som SER UT TIL å være uenig, så tolker man det slik. Eller henger seg veldig opp i enkeltutsagn som man spinner litt vel mye videre på.
Alt dette er veldig fort gjort og forståelig, spesielt med tanke på følelsene i sving. Men likevel så tenkte jeg det var verdt å få frem hvordan jeg opplever dette. Det kan selvsagt være at jeg tar feil og at ingenting egentlig har noe å si. Men jeg kjenner veldig på det at skal vi nå frem i debatter – det være seg i kommentarfelt eller høyere – så må vi øke det generelle* nivået betydelig på argumentasjon og retorikk.
*Merk, generelle. Det finnes selvsagt mange jeg synes har mer solide argumenter også.
Og skulle du lure på hvem jeg er til å si hva som er bra eller dårlig, skal skal jeg være så ærlig at jeg ikke har noe imponerende CV å henvise til. Det eneste jeg har å lene meg på, er at jeg er et tidligere nettroll som ble reddet ut av de som satte meg på plass. Og jeg har deltatt i litt for mange diskusjoner og erfart hva som funker og ikke. Skjønt, det blir i mitt tilfelle anekdotisk og dermed ikke akkurat vektig.
Vet ikke om dette leder noe sted eller om jeg egentlig har så mye fornuftig å si. Men nå har jeg hvert fall fått lettet litt på samvittigheten/tankene, og så får det gå som det går. Føler meg litt slem og frykter å fremstå som en bedreviter, men det er altså ikke intensjonen. Dette er min mening og erfaring. Jeg er åpen for å ta feil.
Stå på! Det viktigste er jo at vi står sammen, så uavhengig av om det blir endring i retorikk eller ikke hos folk flest, synes jeg uansett at Siri sier fornuftige ting og jeg støtter uansett gruppen og saken!
Magnar Solheim Aurlien
Det som skiller mennesker fra andre dyr er vår ekstraordinære evne til kompleks, abstrakt tanke. Det er dette som har gitt opphav til våre mangfoldige kulturer, våre vitenskapelige prestasjoner, vår evne til å se for seg fremtiden og, forhåpentligvis, gjøre den bedre enn det som har gått før. Men våre ufullkomne sinn har også skapt forferdelige feil og farlige ideologier. Hvis vi ikke vet hvordan vi skal skille dårlig tenkning fra god, kan vi ende opp med å tro det vi ikke burde, og oppføre oss på måter som er skadelige for oss selv, for andre og for planeten.
Filosofer er selvfølgelig de arketypiske eksperttenkerne. Disiplinen deres blir ofte fremstilt som en slags formell metode som lister opp feilslutninger som skal unngås og skiller mellom deduktive og induktive resonnementer, ugyldige og forsvarlige argumenter. Disse tingene har sin plass. Men filosofi kan ikke reduseres til ren teknikk. Å tenke godt krever også å innta de riktige holdningene og være forberedt på å pleie effektive vaner. Uten disse «intellektuelle dydene» ender selv de smarteste opp med å bare spille teoretiske spill.
Gjennom historien har vise menn og kvinner brukt seg på disse problemene i tjeneste for sin egen utvikling og menneskehetens. I stedet for å starte fra bunnen av, hvorfor ikke trekke på tusenvis av års erfaring og millioner av timer med refleksjon og praksis? Her er hva noen av de største filosofene i historien kan fortelle oss om hvordan vi tenker – og lever – godt.
«En krangel er en som bare sikter mot seier, og er likegyldig om argumentene han bruker støtter hans egen påstand eller motstanderens.»
Akapāda Gautama
Skrevet en tid mellom det sjette og andre århundre fvt, visstnok av Akapāda Gautama, er den indiske klassikeren Nyāya Sūtras den første store avhandlingen om resonnementprinsippene. Gautama skiller mellom tre typer debatt. I jalpa (krangel) er målet seier, mens vitanda (cavilling) er opptatt av å kritisere den andre siden. Men i god eller ærlig diskusjon, vada, er målet sannhet.
Noen ganger går filosofien ned i motstandskamp. Men de beste tenkerne unngår krangling eller kavilling. En slik filosof, Bernard Williams, identifiserte oppriktighet som en av de to primære «sannhetens dyder», ved siden av nøyaktighet. Oppriktighetens farligste fiende er ikke bevisst bedrag, men ønsket om å ha rett som overmanner ønsket om å komme til sannheten. Oppriktighet i tanken krever derfor å overvinne et ego som hater å innrømme å ha feil.
«Folks virkelige grunner for å komme til sine praktiske konklusjoner er så ofte ikke de de gir i sine argumenter.»
Janet Radcliffe Richards
Det er lettere å avvise folk vi er uenige med hvis vi tilskriver dem åpenbart tåpelige eller dumme oppfatninger. Men akkurat som vi ikke er så smarte som vi liker å tro at vi er, er andre mennesker vanligvis ikke så dumme som vi tror de er.
Den beste måten å forstå enhver posisjon på er å spørre hvilke antakelser som ville gjøre den rasjonell
For å unngå det David Hume kalte den «vulgære feilen» med å «sette noe annet enn tull i munnen på motstanderen» bør vi bruke prinsippet om nestekjærlighet. Dette krever at vi vurderer den beste, sterkeste versjonen av en motstanders argument, ikke bare den verste. Dette kan være en bedre sak enn de selv kan mønstre. Hvis du var en gjenværende under EU-avstemningskampanjen, for eksempel, ville det vært altfor lett å børste til side noen av de grove påstandene fra den offisielle permisjonssiden. Men det var mer alvorlige argumenter som var mindre lett å avvise, og det var de som mest krevde et svar.
Å anvende veldedighetsprinsippet kan avdekke både svakheter og styrker. Janet Radcliffe Richards mener den beste måten å forstå ethvert standpunkt på er å spørre hvilke antakelser som vil gjøre det rasjonelt. Hvorfor skulle en familie tro at en full slektning var en passende barnevakt, men bare inntil de oppdaget at hun var ateist? Konklusjonen deres er rasjonell hvis du tror at risikoen for å bli ført inn i helvete er verre enn risikoen for å bli skadet av uaktsomhet. Familiens resonnement var feilfritt: det var deres premisser som var feil.
«Jeg er ikke smart, jeg finner ikke argumenter som er enkle å følge.»
Philippa Foot
Philippa Foot var en av de beste britiske filosofene på 1900-tallet. Likevel fortalte hun meg: «Jeg kunne ikke holde en fem-minutters forelesning om dusinvis av filosofer. Jeg kunne ikke fortelle deg om Spinoza. Jeg er veldig lite utdannet egentlig.»
Mary Warnock var en annen filosof med en sterk følelse av ydmykhet, og sa: «Jeg har ikke gjort veldig mye arbeid og jeg har ikke gjort det veldig bra.»
Foot hadde sannsynligvis rett når hun sa at hun ikke var en like god lærd som mange av hennes jevnaldrende og ikke var spesielt smart i betydningen å ha en evne til å behandle komplekse logiske beregninger raskt. I stedet for å prøve å konkurrere med de som var, spilte hun på sine sterke sider: stor innsikt, et gjennomtrengende sinn og en god nese for hva som er rett.
På samme måte var Warnocks fortreffelighet ikke som en original tenker. Hun var en god forklaring av andres ideer og, viktigst av alt, en strålende leder av etikkkommisjoner som bidro til å bringe eksperter sammen for å lage offentlig politikk. Hun etterlot seg en større arv enn mye arbeid fra «bedre» filosofer.
Det er tider når tillit og overbevisning er nødvendig. Men når vi prøver å tenke så klart som mulig, er deres fravær en dyd, ikke en last. Vi bør alle bli selvbevisste om hvor våre intellektuelle styrker og svakheter ligger. Sosiale medier viser hvordan fristelsen til å mene utover vår kompetanse er sterk, og må motstås gjennom intellektuell ydmykhet.
«Det er fåfengt å gjøre med flere ting
det som kan gjøres med færre.»
William av Ockham
Prinsippet om Occams barberhøvel – man bør ikke multiplisere enheter utover nødvendighet – ble dessverre aldri uttrykt så tydelig av fransiskanerbrødrene fra 1300-tallet som det tilskrives. Noen ganger kalt sparsomhetsprinsippet, har det kommet til å referere til ideen om at alt annet like, er en enklere forklaring å foretrekke fremfor en mer komplisert.
Å anvende prinsippet er imidlertid ingen enkel sak. Nøkkelforbeholdet er «alt annet likt». Altfor menneskelige cock-ups er mer vanlig enn kompliserte konspirasjoner, men noen ting er virkelig konspirasjoner. Bomber og kuler blir vanligvis avfyrt av motstandere, men det er også falske flagg-operasjoner.
Så Occams barberhøvel trenger virkelig tillegget «forvent bare så mye enkelhet i en forklaring som tingen som blir forklart tillater». Preferansen for enkelhet er en dyd så lenge den er ledsaget av en avvisning av å fornekte kompleksiteten i den virkelige verden. Vi bør se etter forklaringer som verken er mer kronglete eller mer forenklede enn nødvendig.
«Det som er nødvendig er å rette navn.»
Kongzi
I Analects sier Kongzi (også kjent som Confucius) at det første han ville gjøre hvis han skulle administrere regjeringen ville være å «korrigere navn». Han forklarer: «Hvis navn ikke er korrekte, er ikke språket i samsvar med tingenes sannhet. Hvis språket ikke er i samsvar med tingenes sannhet, kan ikke saker føres videre til suksess.»
Filosofer har alltid vært opptatt av å definere begrepene sine og bruke språket nøyaktig. På 1900-tallet gikk dette kanskje for langt, med noen filosofer som mente at alt de kunne gjøre var «konseptuell analyse» – eller å finne ut nøyaktig hva et begrep kan referere til. Men selv det er en viktig oppgave.
Tenk på hvor vanlig det er at misbruk av språk bidrar til misbruk av politisk makt: Putins «spesielle militæroperasjon» eller merking av planer om å finansiere eldreomsorgen som en «demensskatt».
Å få ordene riktig krever noen ganger å endre dem. «Gymt ekteskap» pleide å være en oksymoron, men de fleste har blitt enige om at det er riktig at betydningen av «ekteskap» har utviklet seg. Akkurat nå er det en heftig debatt om hva «kvinne» og «mann» betyr i forhold til transpersoner. Det er ingen måte å løse dette på med mindre begge sider erkjenner at de er engasjert i talsmann for deres foretrukne bruk, ikke bare prøver å vise at ett sett med betydninger er objektivt korrekt.
«Jeg mistenker at jeg alltid har vært en forferdelig inntrenger.»
Onora O’Neill
Onora O’Neills selvmistanke fanger verdien og faren ved å kaste et bredt intellektuelt nett. Som en ledende bioetiker har O’Neill måttet lære av medisinere, biologer, helsepersonell, vitenskapelige forskere, embetsmenn og mer. Ingen av disse ekspertene er kompetente til å løse vanskelige problemer som genredigering eller embryoforskning alene.
Tankebredde krever alltid ofring av en viss dybde – vær forberedt på å bevege deg ut av dine intellektuelle komfortsoner
Mange – kanskje de fleste – viktige spørsmål kan ikke løses med bare én type ekspertise. For å tenke på hvordan man kan brødfø en nasjon, må man bruke kunnskapen til kostholdseksperter, etikere, bønder, økologer, kokker og økonomer. Klimavitenskap er ikke nok til å generere en politisk respons på global oppvarming, du trenger også å vite om teknologi, geopolitikk, økonomi og landbruk.
Bredde pleide å være et typisk kjennetegn for filosofer. Aristoteles studerte naturen i en lagune på øya Lesbos, Descartes dissekerte dyr i tillegg til konsepter, Hume var på sin tid bedre kjent som historiker enn som filosof. Smal spesialisering er en ny utvikling.
Tankebredde krever imidlertid alltid ofring av en viss dybde. Det er derfor du trenger O’Neills akutte følelse av å være en inntrenger. Vi må være forberedt på å bevege oss ut av våre intellektuelle komfortsoner, men vi må også være forsiktige, i ukjente rom, for å beholde en følelse av ydmykhet.
«Ingen kultur har monopol på visdom, ingen kultur legemliggjør alle de store verdiene, og derfor har hver kultur mye å lære av andre gjennom dialog.»
Bhikhu Parekh
I sitt essay What Is Enlightenment definerte Kant umodenhet som «manglende evne til å gjøre bruk av sin egen forståelse uten retning fra en annen», og la til at: ««Ha mot til å gjøre bruk av din egen forståelse» er dermed mottoet for opplysning.»
Har pendelen svingt for langt mot å slå ut på egen hånd? Som filosofen Alvin Goldman sier: «Du kan få mer kunnskap ved å bruke sosiale kilder, det vil si ved å trekke på andres erfaringer og det de har å bidra med. De har kanskje bedre ideer, kanskje bedre utdanning enn du har på visse fag, eller de har bare lest mer om det enn du har.»
Som Bhikhu Parekh hevder, bør vår vilje til å trekke på kunnskap utenfra strekke seg til tenkere utenfor vår egen kultur. Akkurat som det er arrogant å tro at vi som individer ikke har noe å lære av våre jevnaldrende, er det ren sjåvinisme å anta at en tradisjon har monopol på å forstå verden. Vårt sinn fungerer best når vi er i dialog med andre.
«Filosofien tar sikte på logisk klargjøring av tanker. Filosofi er ikke en doktrine, men en aktivitet.»
Ludwig Wittgenstein
Filosofer – og jeg mistenker oss alle – tenderer mot ett av to forskjellige mål: klarhet og sikkerhet. Jeg tror at etter mer enn to årtusener med å se hvilken tilnærming som er mer fruktbar, er det klart, om ikke sikkert, at klargjørerne har vunnet. En av de få sikkerhetene vi har er at sikkerhet av noe interessant slag sjelden er mulig. Søker du større klarhet åpner det seg derimot nye utsikter.
En annen grunn til å være mistenksom overfor sikkerhet er at det er forførende. For eksempel forteller psykologer som Elizabeth Loftus oss at i rettssaker har vitner som uttrykker sikkerhet om det de har sett en tendens til å bli mer trodd, men selvtillit er en upålitelig indikator på nøyaktighet. Vissheten er også vennen til dogmatisme, arroganse og fundamentalisme. De som søker det, bør være forsiktige med hva de ønsker seg.
«Oppmerksomhet belønnes av kunnskap om virkeligheten.»
Iris Murdoch
Iris Murdoch var en filosof og en romanforfatter. Disse to kallene var nært knyttet sammen. Som hennes kollega Mary Midgley sa det: «På Murdochs syn på etikk lærer vi hva som er riktig å gjøre ved å ta hensyn til hva som er tilfellet og øke vår forståelse av virkeligheten.» For eksempel lærer empati oss mer om hva som trengs for å behandle en person godt enn moralteori.
Å følge nøye med, i stedet for å konstruere argumenter, ligger i hjertet av den beste filosoferingen
Å følge nøye med, i stedet for å konstruere argumenter, ligger i hjertet av den beste filosoferingen. Descartes er kjent for sin linje «Jeg tenker, derfor er jeg», men dette er kun et argument i utseendet. Det er en sannhet som er kommet frem til ved observasjon: når du prøver å tvile på at du tenker, viser tvilen din at du må eksistere.
Det var også ved å følge nøye med at Hume så hvordan Descartes tok feil når han konkluderte med at denne tenkeren hvis eksistens var sikker var en udelelig, mental substans. Hume, som Buddha, inviterte oss til å delta mer nøye og observere at vi bare alltid er klar over bestemte tanker, følelser og sensasjoner, ikke et «jeg» som står bak dem.
Argumenter betyr noe, men å vurdere gyldigheten av resonnementet vårt krever at vi følger nøye med på utviklingen mer enn kunnskap om formell logikk. God tenkning er bare å tenke med full oppmerksomhet.
«Noen laster går glipp av det som er rett fordi de er mangelfulle, andre fordi de er overdrevne, i følelser eller i handlinger, mens dyd finner og velger middelveien.»
Aristoteles
Et prinsipp som kan brukes nesten universelt, er Aristoteles sin utrolig nyttige lære om middelverdien, en versjon som også undervises av Kongzi. Dette sier at for praktisk talt hver dyd er det ikke en motsatt last, men et overskudd og en mangel. Raushet er middelet mellom løssluppenhet og stramhet, forståelse mellom mangel på sympati og overbærenhet, stolthet mellom selvhat og arroganse.
Det samme gjelder tenkningens dyder. Aristoteles sa: «Det er kjennetegnet til det trente sinnet å aldri forvente mer presisjon i behandlingen av noe emne enn det emnets natur tillater.» Du kan være for presis så vel som for vag, du kan være for forståelsesfull for et syn du er uenig i så vel som for avvisende, du kan tenke for mye selv eller for lite.
Det er grunnen til at enhver intellektuell dyd trenger å komme med en advarsel om ikke å bruke den slavisk: følg argumentet hvor enn det fører, men følg det ikke til absurditet; stiller spørsmål ved alt, men ikke hele tiden; definer begrepene dine så klart du kan, men tro ikke at alle begreper kan defineres med vitenskapelig presisjon. Selv dydige tankevaner kan bli laster hvis de brukes feil. Dydene ved å tenke krever balanse og dømmekraft – og heldigvis er dette ferdigheter enhver av oss kan lære.
(C) Julian Baggini
The Guardian