Einskilde møte opplevest som eit kjærleg grep om hjarterøtene. Mitt møte med dette diktet er så absolutt eit døme på det.
Ei venleg sjel hadde lagt diktet ut på Facebook. Det takkar eg for.
Barnet
Jeg vandret på villstrå i verden,
mitt følge var smerte og tvil,
men du er den røst som skal rope
meg heim fra vegløse mil.
Fra mørket i morslivet kom du:
et selsomt, forklaret bud
fra verdener bakenfor denne,
fra livet og håpet og Gud.
Du ser på meg, blidt og stille –
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på jord.
Så lenge et hjerte skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle tap det har lidt.
Jeg løfter deg, barn, som en visshet
mot skjæret av Ragnarok-rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet – vår frelser – født.
Hans Børli,- Likevel må du leve, 1952.
Biletet oppe på sida er eit utsnitt av «Fødselen», måla av Antoniazzo Romano. Meir informasjon om måleriet vinn du ved å peike og klikke her.
Andre fine dikt kan du finne via denne sida.