I ein artikkel i BT 11. juli skriv sokneprest Arne Mulen om tilhøvet mellom religion og vitskap, og hevdar at det eine ikkje utelukkar det andre. I eit tilsvar i BT 16. juli skriv humanist Lars Alm at «Det er feil at vitenskap og gudstro ikke utelukker hverandre.» Begge innlegga er attgitt lenger nede på sida.

Innleiingsvis kan det vere på sin plass å seie litt om omgrepa «å tru» og «å vite»:

  • Å vite noko er å halde noko for sant som let seg verifisere.
  • Å tru noko er å halde noko for sant som ikkje kan verifiserast.

Det kan godt tenkjast at det ein trur, på eitt eller anna tidspunkt let seg verifisere – eller må avvisast. Men då trur ein det ikkje lenger. Då veit ein at det er slik. Eller at det ikkje er det.

Slik sett kan ein godt seie at omgrepa «å tru» og «å vite» utelukkar kvarandre. Men ein kan ikkje hevde at noko ikkje kan vere sant, av di det ikkje er verifisert, og at nokon «berre» trur det.

I innlegget sitt hevdar sokneprest Arne Mulen dette: «Det er feil at vitskap og gudstru utelukkar kvarandre.» Dette har humanist Lars Alm utlagt til at Mulen «mener at det gjør tro og vitenskap forenlig».

Ja, det er ei mogleg tolking Lars Alm kjem med her. Men innlegget til Arne Mulen kan også tolkast som at han meiner at religion og vitskap godt kan leve side om side, og at dei historiske personane som han nemner i innlegget sitt, er gode døme på det.

Er det slik ein skal oppfatte innlegget til Arne Mulen, trur eg han har rett. Vitskapen har gjeve oss gode skildringar på samanhengane mellom ulike fenomen og prosessar, og kan i større og større grad gi oss svar på spørsmål som startar med ordet «korleis». Andre spørsmål – dei som vi gjerne kallar eksistensielle, og som gjerne startar med ordet «kvifor» – har vitskapen i mindre grad svar på. Her kjem religion og filosofi inn med sine tilnærmingar. Enkelt sagt kan vitskap, filosofi og religion gi svar på ulike delar av det vi menneske er opptekne av.

I innlegget sitt skriv Lars Alm dette: «Teisme får deg til å tro på usannsynlige og ulogiske konsepter som guddommelig universskapelse fra intet, og overnaturlige hendelser som oppstandelse fra døden. Vitenskapen avviser alt dette og kommer heller frem til tentative konklusjoner om verden som bekreftes med observasjon, testing og eksperiment.»

Det kan sjå ut som om at Lars Alm her mellom anna hevdar at tanken om ei oppstode etter døden er avvist på vitskapleg grunnlag. I så fall vil det vere fint om Alm kunne opplyse om kva evidensgrunnlag denne avvisinga er basert på, og kven som har stått for det vitskaplege arbeidet.

Kan han ikkje det, vel eg å tolke utsegna hans som eit godt døme på at heller ikkje humanistar unnlet å kome med trusytringar i det offentlege rom. Og at han kjem med slikt, det er jo bra! Å kome med trusytringar skal ikkje vere reservert oss som innrømmer at vi har ei tru.

Biletet oppe på sida syner fysikaren og teologen Georges Lemaitre, som var ein sentral bidragsytar til teorien om The Big Bang. 

Må det vere ein motsetnad mellom tru og visse?